Stafetten

15. etappe: Svein Tore Hovd

Hovd.JPG

Navn:  Svein-Tore Hovd       

Alder:  54

Sivilstand: Gift, to barn 25-21 år

Arbeidsplass: Namdalsavisa, Namsos

Reisedøgn i året (på arbeid): Ca 30

Jeg fikk stafettpinnen av: Emil Ringstad, Trønder-Avisa

Mitt første oppdrag som sportsjournalist: Som for så mange andre dreide det seg som å dekke lokalfotball. Skrev små referater og sendte inn til Namdal Arbeiderblad (i dag Namdalsavisa). Det var et heldig valg, da jeg fikk sommerjobb i samme avis etter dette, som igjen førte til fast jobb.

Hva står på dagsorden hos deg akkurat nå: Hvordan lokalpolitikere tenker å håndtere vedtak om gratis bruk av idrettsanlegg for alle mellom 6-19 år, som ble vedtatt på idrettstinget i vår

Hva dekker norsk sportspresse for lite av: Skal ikke påberope meg at jeg har oversikt over hva alle aviser gjør, men jeg synes generelt at mosjonsidrett får for lite plass med tanke på at det er her vi finner den store bredden i norsk idrett. Hver gang jeg er på Birken-arrangementene slår det meg hvor få aviser som er der. Det er jo bare å boltre seg i gode historier i slike arrangement.

Hva er det neste sportsarrangementet du skal på som ikke er jobb: Det blir Oslo maraton. Både som pappa, trener og deltaker (ikke på maraton da).

Sportsøyeblikket du aldri glemmer: Etter at Frode Estil vant 50 km i Oberstdorf og ble verdensmester. Han gikk runden med alle pressefolkene, og jeg ventet til slutt.  Å møte løperen som jeg hadde fulgt fra han var 12 år i skiløypa til han sto der som verdensmeter, ja, det var emosjonelt. 

… og ditt pinligste eller rareste øyeblikk på jobb: For noen år tilbake var økonomien i idrettsforbundet svært så skral, og jeg og daværende kollega på sporten, Kjell Vidar Aune fikk nyss i et idrettspresidenten skulle møte kontrollkomiteen i et lukket møte. Via diverse kilder fikk vi vite hele agendaen på møtet, som skulle foregå i Stjørdal, og som skulle være helt konfidensielt.  Vi laget en omfattende pakke om dette, og skrev om idrettspresidenten som «i går kveld måtte stå skolerett overfor kontrollkomiteen», og siden vi også visste hva som skulle sies fra kontrollkomiteen, så skrev vi det; som om det var sagt. Saken ble sitert i alle medier morgenen etter, og stemninga var god i vår lille redaksjon. Du kan dog si at stemninga ble noe dempet da informasjonssjefen i forbundet ringte meg og henviste til artikkelen, og fortalte at flyet med presidenten aldri hadde lettet fra Oslo…  

Hvilken kjent profil tok du sist selfie med: Tar ikke selfier med kjendiser på jobb. Var på OL-samling på Lillehammer i vinter, og da ble det selfier med Koss og Heiberg. Men det var ikke på jobb, må vite.

Pers på 60 meter: Husker ikke, men Jonatan Quarcoo hadde neppe mistet nattesøvnen om han hadde hørt den.

Hvilken OL-gren ville du ikke havnet på sisteplass i om du skulle stille nå: Det eneste måtte være 15 km klassisk langrenn, hvis alle som var med i siste OL stilte på start. Det var en kar fra Peru der jeg tror jeg kunne slått. Ellers hadde jeg selvsagt blitt sist overalt -  alltid.

Breaking news eller graving? Litt av hvert.

Mixed zone eller dybdeintervju? Uten tvil dybde.

Snakke eller skrive? Skrive.

Foran eller bak kamera? Bak.

Båndopptaker eller blokk? Brukte bare blokk inntil jeg var på jobb med Jonas Holberg i Trønder-Avisa for et par år siden og vi intervjuet samme utøver. Jeg så hvor mye bedre hans intervju/sitater var. Er derfor blitt hybrid. Situasjonen avgjør, men mer og mer opptaker.

Klæbo eller Ødegaard? Klæbo – men aller helst en ung utøver på veg opp og fram.

Topptur eller fotball på puben? Med høydeskrekk blir det sjelden topptur, men tur ja!

Hva er den største utfordringen for norsk sportsjournalistikk framover: For å ikke følge «alle» andre som snakker om ressurser osv.. , så tar jeg heller denne: Jeg tror mange vil slite med omdømme på sikt, da vi blir for opptatt av «klikktall» på saker. Å snakke om «dritten i midten» er blitt «motesnakk» i mange mediehus.  Det er et farlig uttrykk og leveveg. I alle fall for oss som lever av abonnementsalg. Vi må aldri bli så store at vi glemmer de små. I det ligger å favne bredt, også med å lage saker som kanskje ikke gir høy klikkscore der og da, men som er med på å styrke lojaliteten til leserne på sikt.

Hvilken kollega og/eller hvilket sportsjournalistisk arbeid vil du hylle: Høvdingen Jon Wiik. Alltid etterrettelig, alltid oppdatert og alltid like levende opptatt av å tenke på sportsjournalistikk som et fag.  Og så er han en sabla fin fyr!

Jeg sender stafettpinnen videre til:

Fortsetter på ferden nordover, og lar Per Vikan i Helgelendingen ta neste etappe.