Navn: Daniel Sannum Lauten
Alder: 36
Sivilstand: Gift
Arbeidsplass: TV 2
Reisedøgn i året (på arbeid): Få i år, ellers ca 50.
Jeg fikk stafettpinnen av: Bjørn Delebekk
Mitt første oppdrag som sportsjournalist: Det må ha vært et oppdrag for sporten i Romerikes Blad. Drømmen var nok en Lillestrøm-kamp på Åråsen, men trolig var det en kamp noen hakk lengre ned i divisjonssystemet. Jeg tipper Strømmen eller Eidsvoll Turn.
Hva står på dagsorden hos deg akkurat nå: Jeg har ingen konkrete sportsarrangement på planen min nå, men jobber med endel andre prosjekter jeg håper å realisere løpet av våren.
Hva dekker norsk sportspresse for lite av: De gode historiene utenfor de største idrettene, og blant de største profilene. Innhold som berører og engasjerer uten at det er de største idrettskjendisene som er hovedpersonene.
Hva er det neste sportsarrangementet du skal på som ikke er jobb: Vil tro det blir en fotballkamp med Fjellhamar FK (jenter 8 år). Både far og datter gleder seg til når det åpnes for kamper igjen.
Sportsøyeblikket du aldri glemmer: Det var et spesielt øyeblikk å være tilstede da Liverpool vant Champions League finalen i 2019, og hoppukeseieren til Sigurd Pettersen i 2004 var spesielt. Det var vist to av veldig mange opplevelser de siste tjue åra.
… og ditt pinligste eller rareste øyeblikk på jobb: Endel av dem også. Hva kan jeg by på her da.... Jeg fikk hoppskia til russiske Dmitrij Ipatov i hodet da han falt i Planica i 2007. Skia hans løsna og traff meg i panna. En kirurg fra Lubljana var tilstede i bakken og sydde tre sting. Rennet kunne fortsette, og FIS renndirektør Walter Hofer spandert vin på kvelden, som plaster på såret over venstre øye.
Hvilken kjent profil tok du sist selfie med: Det driver jeg ikke med, men kommer på et unntak. Shaquille O'Neal. Basketspilleren er nesten 30 centimeter høyere enn meg så det var vel egentlig ikke en ekte selfie siden den ble tatt av en annen. Men høydeforskjellen var såpass påfallende at bilde ble brukt som by-line bildet til reportasjen jeg laget. Den gangen jobbet jeg i VG.
Pers på 60 meter: Kom muligens akkurat under 10. Sist jeg prøvde må ha vært rundt 1997 på Strømmen stadion.
Hvilken OL-gren ville du ikke havnet på sisteplass i om du skulle stille nå: Ingen.
Breaking news eller graving? Begge.
Mixed zone eller dybdeintervju? Dybdeintervju.
Snakke eller skrive? Snakke.
Foran eller bak kamera? Bak kamera.
Båndopptaker eller blokk? Båndopptaker (videokamera)
Klæbo eller Ødegaard? Ødegaard.
Topptur eller fotball på puben? Topptur.
Hva er den største utfordringen for norsk sportsjournalistikk framover: Tilgang på utøvere og muligheten til å få innsikt og lage journalistikk på de største profilene.
Hvilken kollega og/eller hvilket sportsjournalistisk arbeid vil du hylle: Det er mye inspirerende journalistikk som lages i mange mediehus. Jeg har spesielt sans for prosjektene som utfordrer de tradisjonelle rammene for sportsjournalistikk, både i innhold med også i form og presentasjon. Digitalt drevene prosjekter som gir innsikt, hvor fotojournalistikk er et viktig element er inspirerende. Kunstgressbløffen laget av mine kollegaer i TV 2 var solid, grundig og satte fokus på et stort problem som angår mange.
Tidligere VG-kollega Anders Kokkin Christiansen har også imponert meg de siste årene.
Bildbyråns fotograf Vegard Grøtt har et uttrykk og en måte å fotografere sport på som er inspirerende å følge.
Jeg sender stafettpinnen videre til: Andreas Stabrun Smith, NRK