Navn: Per Vikan
Alder: 65
Sivilstand: Gift
Arbeidsplass: Helgelendingen og tidligere Helgeland Arbeiderblad
Reisedøgn i året (på arbeid): 10
Jeg fikk stafettpinnen av: Svein Tore Hovd
Mitt første oppdrag som sportsjournalist: Begynte å frilanse 1982-83, og ble ansatt som sportsjournalist etter Jarle Bentzen i 1984. Første saken som fast ansatt var en kritisk sak om kommunen som stengte gressbanen på Kippermoen i juli. Saken handlet om oppgitte trenere i Mosjøen IL og kommuneansatte som hadde låst fast målene og reist på ferie. Bildet til saken var av en flokk duer som spiste opp plenfrøene. De var de eneste som kunne bruke banen 14 dager før høstsesongen dro i gang.
Hva står på dagsorden hos deg akkurat nå: Løpe rundt på lokale arrangement, og holde folk oppdatert på det som skjer. For eksempel at Vefsn kommune inngår samarbeid med Antidoping Norge, og at den lokale slalåmklubben har investert i nytt adgangssytem i sitt alpinanlegg.
Hva dekker norsk sportspresse for lite av: Det er vanskelig for meg å ta alle under en kam. Jeg liker alle småavisene som har en eller to som skriver sport. Der er det sportsjournalister som er altetende, og de dekker det meste. Ingen sak for liten og ingen sak for stor. Nærkontakt med leserne er viktig, og hvis jeg har lært noe så er det å ta folk på alvor når de henvender seg til avisen.
Hva er det neste sportsarrangementet du skal på som ikke er jobb: Jeg skal se en lokal kamp i 4. divisjon, og for en gangs skyld ikke dekke den.
Sportsøyeblikket du aldri glemmer: Anette Sagens VM-bronse i Liberec 2009, med hele hennes familie på tribunen og pappa Ole som hadde verdens største elglue.
Ditt pinligste eller rareste øyeblikk på jobb: Ikke pinlig eller rart, men litt spesielt. Cupfinalen for kvinner på Bislett i 2004 mellom Røa og Asker. Røa-keeper Silje Vesterbekkmo var min lokale spiller, og jeg var selvsagt bak hennes mål. Det var ikke store presseoppbudet, men jeg hadde en mann i lodenfrakk sammen med meg bak dødlinja. Aftenposten hadde sendt sin matfotograf på kampen, og det manglet ikke på fotoutstyr. Jeg fikk et godt bilde - og jeg kan tenke meg at han fikk mange gode nærbilder.
Hvilken kjent profil tok du sist selfie med: Tar ikke selfies med kjendiser, men Johann Olav Koss tok et bilde av meg og en gjeng veteraner på Lillehammer under jubileet sist vinter. En herlig kar, og en herlig A-pressegjeng.
Pers på 60 meter: 7,5
Hvilken OL-gren ville du ikke havnet på sisteplass i om du skulle stille nå: En typisk norsk øvelse i et vinter-OL. Pinlig å havne sist i for eksempel langrenn.
Breaking news eller graving? Breaking News
Mixed zone eller dybdeintervju? Det er ikke mange mix-soner her oppe i Mosjøen. Her har vi fri adgang til møterom og garderober. Det blir mange intervju, men vil ikke si at de fleste går i dybden.
Snakke eller skrive? Skrive.
Foran eller bak kamera? Bak.
Båndopptaker eller blokk? Blokk.
Klæbo eller Ødegaard? Klæbo.
Topptur eller fotball på puben? Topptur - eller rettere sagt sykkeltur.
Hva er den største utfordringen for norsk sportsjournalistikk framover: Utfordringen blir å gjøre samfunnsoppgaven vår, og dekke så bredt som mulig. Det letteste er å kaste seg på medgangsbølgene, personvinklingene og privatiseringen i idretten. Jeg tror vi skal være påpasselige og tenke på den store bredden - selv om ikke alle våre saker ender opp som klikkvinnere.
Hvilken kollega og/eller hvilket sportsjournalistisk arbeid vil du hylle: Det er en mann i vår avisfamilie som har betydd mye for meg. Jon Wiik er et strålende eksempel på at godt arbeid kommer som et resultat av godt samarbeid.
Jeg sender stafettpinnen videre til: Stian Høgland i Avisa Nordland