Jeg fikk stafettpinnen av: Stian Høgland, Avisa Nordland.
Navn: Jon Wiik.
Alder: 68 år.
Sivilstand: Gift. Tre barn, seks barnebarn.
Arbeidsplass: Pensjonist og frilanser i eget enkeltmannsforetak.
Reisedøgn i året (på arbeid): Ca 10.
Mitt første oppdrag som sportsjournalist:
Det må ha vært som frilanser i ”min” lokalavis Indre Akershus Blad mens jeg ennå gikk på ungdomsskolen. Jeg fikk av og til det ærefulle oppdraget å dekke fotballkamper i hjembygda Blaker, og brukte datidens tradisjonelle fotballreferater, som jeg slukte og lærte av, som mal. Dvs skildring av kampens gang fra første til nittiende minutt, med oppramsing av scoringer og andre viktige hendelser – alt fra skudd i treverket til stygge taklinger – i kronologisk rekkefølge, en kjapp vurdering av de beste spillerne på banen og til slutt en ukritisk pliktopplysning om at dommeren som vanlig ledet kampen på en god og sikker måte. Samme oppbygging av saken hver gang.
Da jeg som ferdig utdannet ble fast ansatt i Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad i 1974, var kampomtalene i ferd med å bli modernisert. Da ble kampfakta innført, sitater i teksten likeså. Det var en aldri så liten revolusjon. De kjedelige referatene ble erstattet av intervjupregede kampomtaler, der man grep tak i et godt journalistisk poeng. Produktet ble med ett mye mer spennende. Senere har utviklingen bare fortsatt, og det er artig å ha vært med på den!
Hva står på dagsorden hos deg akkurat nå:
Tre reportasjer for Bladet Friidrett, samt utgivelse av årets siste utgave av Stomperud Magasinet – et superlokalt magasin for innbyggerne i Sørum kommune. Jeg er redaktør for blekka, og redaktørjobben innebærer ”alt” – både forberedelser, organisering, deskarbeid samt å skrive det meste av det redaksjonelle innholdet.
Hva dekker norsk sportspresse for lite av:
Det enorme mangfoldet i idretten, og ikke minst dets ringvirkninger – på godt og vondt.
Hva er det neste sportsarrangementet du skal på som ikke er jobb:
Nervepirrende serieinnspurt på Åråsen.
Sportsøyeblikket du aldri glemmer:
Da Grete Waitz kom inn maratonporten på Olympiastadion i Helsingfors i 1983 og løp inn til gull i første øvelse i tidenes første verdensmesterskap i friidrett. Et historisk og emosjonelt øyeblikk. Tårene presset på før den journalistiske jobben skulle utføres.
… og ditt pinligste eller rareste øyeblikk på jobb:
Da må jeg fortelle ei historie som ikke skjedde PÅ jobb, men i nær tilknytning til – og som jeg i ettertid innser er både pinlig og rar.
Det var i første halvdel av 1980-årene. Jeg var sportsleder i AA/RB og bodde på Skjetten. Etter en fuktig kveld og natt trengte jeg litt frisk luft og tok en spasertur i nærområdet langt utpå neste ettermiddag. Da fikk jeg erfare at bakrus, tett tåke og kveldsskumring er en svært dårlig kombinasjon.
For plutselig møtte jeg et menneske som fikk meg til å skvette. Kunne det virkelig være sant, det jeg mente å se? Han liknet da veldig på George Best!
Jeg kløp meg i armen og gned meg i øynene i tussmørket, mens bakrusens herjende ettervirkninger forsterket seg ytterligere. Men de hadde ikke svekket nysgjerrighetssansen, så jeg tok en sving i det tette stikkveinettet for å møte mannen en gang til.
Iakttakelsen var den samme. Også da jeg gjentok samme manøver og møtte ham for tredje gang. Mistanken ble bare enda sterkere.
Da ga jeg opp, ristet på hodet, vendte fortumlet hjem og fikk en god og sårt tiltrengt natts søvn. Men våget ikke å fortelle om opplevelsen til noen. Ingen ville jo tro meg. George Best i Skjettenbyen? Fullstendig utenkelig. Fri fantasi. Og sant å si trodde jeg det ikke selv heller.
Helt til jeg noen dager senere var på en LSK-trening, og kom i prat med lagets daværende trener (1983-84), Bill Foulkes. Han fortalte at han nylig hadde hatt selveste George Best på overnattingsbesøk. Foulkes bodde i et rekkehus i Skjettenbyen, og ga velvillig husrom til sin tidligere klubbkamerat, som var på en hemmelig Oslo-visitt.
Da gikk det opp et lys for meg. Så var det likevel verdensstjernen jeg hadde møtt på min vandring i Skjettenbyen. Utrolig nok.
Tilbake i redaksjonen valgte jeg fortsatt å holde min historie for meg selv. Jeg var flau, og fryktet å bli gjort til latter av nyhetsjagende kolleger.
Først en god stund senere avslørte jeg hemmeligheten i et lystig lag. Da ble det i det minste ei god historie av det, selv om lokalavisa hadde gått glipp av en sensasjonell sak. Til og med sjefredaktøren syntes historien var så morsom at jeg unngikk reprimande for tjenesteforsømmelse – som jeg i ettertid innser at jeg virkelig hadde fortjent!
Og nå er tabben heldigvis foreldet…☺
Hvilken kjent profil tok du sist selfie med:
Slikt gjør jeg prinsipielt ikke. Men da jeg gratulerte Karsten Warholm med kongepokalen etter friidretts-NM på Hamar i sommer, var en kollega frampå med kameraet sitt og sendte meg bildet etterpå. Og jeg må jo innrømme at det er litt artig å ha da, særlig når man sitter på gamlehjemmet og mimrer☺
Pers på 60 meter: 7,3.
Hvilken OL-gren ville du ikke havnet på sisteplass i om du skulle stille nå: Ingen. Garantert!
Breaking news eller graving?
Graving.
Mixed zone eller dybdeintervju?
Dybdeintervju.
Snakke eller skrive?
Skrive.
Foran eller bak kamera?
Bak.
Båndopptaker eller blokk? Blokk.
Klæbo eller Ødegaard? Ødegaard.
Topptur eller fotball på puben? Topptur.
Hva er den største utfordringen for norsk sportsjournalistikk framover:
At det stadig tiltagende fokuset på klikk tar enda mer overhånd. I mange medier har det etter min mening gått over i det hysteriske.
Visst forstår jeg hvorfor det skjer, og at media nå som i alle tidligere tider er i en utvikling – bevares. Men jeg synes det er grunn til å rope et varsku når journalistikken blir mer markedsstyrt enn yrkesfaglig. Når grunnleggende og hevdvunne journalistiske kriterier for nyhetsdekning og stoffutvelgelse blir satt til side til fordel for kommersielle hensyn, synes jeg det er på høy tid å sette bremsene på.
I mine øyne fører klikkjaget til at dekningen av det mangfoldige idrettsbildet smalner inn. Man ser til stadighet også at journalistikken blir forflatet og overfladisk.
Ja, jeg mener også å ha sett eksempler på at saker og nyheter rett og slett droppes fordi man hevder at sakene ikke vil gå bra på nett. Det du er opplært til, det som sitter i ryggmargen til enhver journalist, blir avvist. Det går på integriteten løs, og skurrer kraftig hos en gammel ringrev, for å si det mildt.
Dette siste handler riktignok, så vidt jeg kan bedømme, hovedsakelig om små nyheter i lokalaviser. Men små nyheter er som regel også viktige nyheter i lokalmiljøer – og blir de mange nok, angår de et stort antall lesere. Og bidrar ikke minst til at de blir glade i avisa si. Et hensyn som ikke bør undervurderes.
Nå mener jeg selvsagt ikke at media har noen forpliktelser overfor idretten til å skrive om alt mulig og på idrettens premisser. Vi er ikke organer for norsk idrett og må for all del heller aldri bli det. Men vi har et omdømme å ta hensyn til. Og en yrkesstolthet.
Og jeg kan ikke skjønne at for eksempel en lokalavis kan leve godt med et stort antall sinte lesere som følge av en smal, ja til og med ensidig sportsdekning – som er blitt slik på grunn av et kommersielt styrt klikkhysteri.
Hvilken kollega og/eller hvilket sportsjournalistisk arbeid vil du hylle:
Jeg beundrer min gode venn og mangeårige kollega i Arbeiderbladet/Dagsavisen – og leder av vårt eminente forbund – Reidar Sollie. Som fagmann, med faglig dyktighet, stor integritet, velskrevne reportasjer, poengterte og innsiktsfulle kommentarer, som varemerker. For meg personlig betydde han dessuten mye som samarbeidspartner og rådgiver i mine år som sportsleder i ANB. Han har også gjort en fremragende jobb som forbundsleder – og så er han jo en hyggelig, omgjengelig og humørfylt kar. Kort sagt et faglig forbilde og en hedersmann!
Jeg sender stafettpinnen videre til: Rune Edøy, Tidens Krav.