Knut Espen Svegaarden og Kevin Keegan.
Jeg fikk stafettpinnen av: Gunnar Grindstein.
Navn: Knut Espen Svegaarden
Alder: 56
Sivilstand: Komplisert
Arbeidsplass: VG
Reisedøgn i året (på arbeid): 50-100
Mitt første oppdrag som sportsjournalist: Godt spørsmål. Det husker jeg faktisk ikke, men det var i hvert fall mye bedriftsfotball i starten (Lillehammer). En kompis som var med meg på noe som må ha vært en av de første jobbene, fortalte meg at jeg hadde svart "midtsidene i Min Hest" på spørsmål fra en bedriftsspiller om hvor lagbildet jeg tok av dem ville havne ...
Hva står på dagsorden hos deg akkurat nå: VG-lupen. Intense dager for å se hvor mye vi bommer på rekkefølgen i Eliteserien dette året...
Hva dekker norsk sportspresse for lite av: Ideelt sett hadde vi dekket flere ting som "ikke klikker" og færre ting som "klikker". Verden er litt halv.syk, og dessverre er for mange interesserte i lettvinte og lett klikkbare saker. Men det er vi selv som bestemmer om vi skal lage slike saker - eller ikke. Jeg vil heller vite "hvorfor" enn "hvem". Og kjendiser er kjedelig.
Hva er det neste sportsarrangementet du skal på som ikke er jobb: Trolig en fotballkamp i England i mai, sammen med barna mine.
Sportsøyeblikket du aldri glemmer: OL-stafetten 1972. Jeg var ni år, og Johs Harviken, ankermann for Norge, falt så lang han var. Og lang var Harviken. Jeg var, og er fortsatt, litt sykelig opptatt av stafetter, og OL-stafetten i Sapporo var den første jeg var stor nok til å huske. Harviken ledet med et minutt, ble tatt igjen, og da skulle stil-løperen slå om takten, for første gang i sitt liv. Da ble det fall, trynet i ski og staver. Jeg ble så lei meg at jeg gråt mine taper-tårer. Av en eller annen grunn har den opplevelsen hengt ved siden, selv om jeg var i Marseille og så Rekdal skyte straffe mot Brasil (eller, jeg så ikke på, jeg gjemte hodet i hendene), opplevde rent bord fra Bjørndalen i Salt Lake City i 2002, var i Dortmund og så Rosenborg knuse Borussia i 1999 - og mange andre store opplevelser. Men det er Harviken og fallet hans som sitter der. Jeg tror jeg må få gjort det jeg har tenkt lenge på - oppsøke Johs Harviken, før han går ut av tiden.
… og ditt pinligste eller rareste øyeblikk på jobb: Det er blitt noen. En gang intervjuet jeg Bjørn Einar Romøren, men trodde det var Lasse Ottesen. Jeg skjønte ikke at han ikke skjønte praten min om OL-sølvet fra Lillehammer. Kanskje ikke så rart, Romøren var 12 år i 1994. Det mest komiske var likevel historien om den svenske bokseren. Under fotball-EM bokset Ole Klemetsen i London. Jeg sa ja til jobben. Klemetsen knocket en svenske etter åtte sekunder. Og fotografen og jeg fant ut av vi måtte få snakket med denne svensken. Vi lette - og der satt han, inne i en garderobe. - Hvordan var det å bli slått ned så kjapt? spurte jeg. Han så på meg, ristet på hodet - og sa: - Jeg har ikke bokset ennå jeg ... Det var en helt annen mann. Men de var veldig like da ...
Hvilken kjent profil tok du sist selfie med: Kevin Keegan, utenfor Manchester i november. Min første fotballhelt. Det må være lov.
Pers på 60 meter: 7,9 fra Haslemoen (militæret).
Hvilken OL-gren ville du ikke havnet på sisteplass i om du skulle stille nå: Bordtennis.
Breaking news eller graving? Graving.
Mixed zone eller dybdeintervju? Dybde selvsagt.
Snakke eller skrive? Skrive.
Foran eller bak kamera? Tok mange bilder som journalist i mine yngre dager. Ikke like god lenger, så jeg får si "foran".
Båndopptaker eller blokk? Blokk. Stor. A4. Og blyant, aldri kulepenn. Siste gang var i minus 10. Den virka ikke. Siden har det kun vært blyant.
Klæbo eller Ødegaard? Ødegaard. Han ser muligheter andre ikke får med seg på video-gjennomgangen etter kampen en gang.
Topptur eller fotball på puben? Pub.
Hva er den største utfordringen for norsk sportsjournalistikk framover: Ha ressurser til å grave mer - og lage gode og grundige reportasjer. Problemet er at ekstremt mange ressurser går med til daglige ting, naturlig nok, og dermed er det vrient å ha råd til å sende folk ut for å lage reportasjer.
Hvilken kollega og/eller hvilket sportsjournalistisk arbeid vil du hylle: Kunnskapen, innlevelsen og fornyelsen til Øyvind Alsaker på engelsk fotball er i egen klasse i Norge. Alltid forberedt, flink til å snakke akkurat passe mye, klarer han å formidle en idrett som har opptatt meg siden jeg var liten.
Jeg sender stafettpinnen videre til: Hvorfor ikke Alsaker?
Les alle etappene i Stafetten her