Navn: Egil Sæther

Alder: 50

Sivilstand: Singel høres omtrent like stusslig ut som enslig, men det må bli en av dem.

Arbeidsplass: NTB

Reisedøgn i året (på arbeid): Rundt 80-85.

Jeg fikk stafettpinnen av: Erlend Nesje

Mitt første oppdrag som sportsjournalist: Jeg startet som freelancer da jeg var 14 år på vårparten i 1984. Det var like etter at jeg hadde hatt arbeidsuke i avisa Driva i 8.-klassen. Jeg kjøpte fotoutstyr for konfirmasjonspengene noen uker senere. Jeg var allrounder i mange år i starten, men regner med at mitt første sportsoppdrag må vært en hjemmekamp til daværende Rindals-Troll i 3. divisjon i 1984. Var ikke lov med byline i Driva på den tiden, og jeg signerte med pseudonymet Egon. Det navnet skapte naturlig nok en del munterhet.

Hva står på dagsorden hos deg akkurat nå: Akkurat nå er det mest deskarbeid. Det er flest hverdager.

Hva dekker norsk sportspresse for lite av: Jeg synes at norsk sportspresse klarer seg bra ut fra ressursene som er til rådighet. Uansett hvem du spør i idrettsmiljøet vil de svare at du skriver for lite om akkurat deres idrett.

Hva er det neste sportsarrangementet du skal på som ikke er jobb: Det blir sannsynligvis en lokal fotballkamp eller to når jeg er hjemme i Rindal på ferie i sommer.

Sportsøyeblikket du aldri glemmer: Det var en som sa til meg en gang da jeg yngre "at jeg har glemt mer enn du har lært". Det synes jeg var godt sagt. Femmilsseieren til Petter Northug i Falun kommer høyt opp på lista.

Ditt pinligste eller rareste øyeblikk på jobb: Dette er jeg nok ikke den eneste som har opplevd, men likevel: Dette var mens jeg freelancet for Tidens Krav, og det var etter at jeg hadde fått førerkort. Det var et søndagsoppdrag, og jeg skulle fylle en helside fra en båbyggerfestival i Valsøyfjord i Halsa kommune, rundt åtte mils kjøring unna Rindal der jeg er født og oppvokst. Oppdraget gikk som smurt, og jeg kjørte seks mil tilbake til lokalkontoret i Surnadal der filmen skulle framkalles og sak skrives ut. På kontoret oppdaget jeg at det ikke hadde vært noe film i kameraet, og dermed endte avisen opp med en finfin egenannonse på min tiltenkte side.

Hvilken kjent profil tok du sist selfie med: Jeg har aldri tatt selfie med en utøver selv, men under VM i Seefeld var det et par mann som tok bilde av meg sammen med nevnte Petter Northug. Han hadde lagt opp da, og da gikk det til nød an.

Pers på 60 meter: 8,1

Hvilken OL-gren ville du ikke havnet på sisteplass i om du skulle stille nå: Jeg ville selvsagt endt på sisteplass i samtlige grener.

Breaking news eller graving? Breaking News.

Mixed zone eller dybdeintervju? Gjerne begge deler, men som NTB-journalist handler mye om tempo og markedet for lange dybdeintervjuer har så langt ikke eksistert hos våre kunder.

Snakke eller skrive? Skrive (selv om mange jeg kjenner nok vil hevde at jeg snakker mer enn nok!)

Foran eller bak kamera? Bak

Båndopptaker eller blokk? Blokk, blyant og blyantspisser veldig lenge, men konverterte til båndopptaker for noen år siden.

Klæbo eller Ødegaard? Klæbo

Topptur eller fotball på puben? Fotball på puben.

Hva er den største utfordringen for norsk sportsjournalistikk framover: Dette kunne det ha vært skrevet bøker om. Ressurser og relevans er to sentrale stikkord. Det siste like viktig som det første.

Hvilken kollega og/eller hvilket sportsjournalistisk arbeid vil du hylle: Gunnar Evensen i Adresseavisen var min journalistiske helt da jeg vokste opp. Ingen var bedre enn ham til å skrive da han var aktiv, og etter min mening er det ikke en eneste sportsjournalist fra Norge som har vært bedre til å skrive etterpå heller. Det er mange jeg synes er flinke også i dag, men det nytter ikke å begynne noen storskryting om denslags. Vi som er oppvokst på bygda er ikke vant til slikt.

Jeg sender stafettpinnen videre til: Spalten har vært Oslo-tung nå i starten, så stafettpinnen sendes videre til Emil Ringstad i Trønder-Avisa.