Anders Skjerdingstad delte for kort tid siden et tilbakeblikk på sin sportsjournalistkarriere på sin Facebookside. Han har gitt sportsjournalistene.no tillatelse til å gjengi innlegget.

Stor dag på hjemmekontoret. I dag er det nemlig 25 ÅR siden jeg hadde min første artikkel på trykk i Trønderbladet!

Dette er historien om HVORDAN jeg ble journalist:

En eller annen gang i løpet av skoleåret 91/92: Sjetteklassingene fra Lundamo skole har tatt buss til Røros. På programmet står blant annet besøk hos lokalavisa Arbeidets Rett.

Underveis i omvisningen spør han karen som viser oss rundt, muligens redaktøren, om det er noen som har tenkt på å bli journalist.

Bestekompisen min, John Arne Gisnås, er kjapt oppe med hånda, og som vanlig begynner han å snakke før han har fått ordet.

«Han der ska’ bli sjonnalist», sier han, og peker på meg.

Det var et sånt øyeblikk der man bare håper at man skal forsvinne i ei luke i gulvet. Alle stirret på meg. Jeg rødma. Det var en oppmerksomhet jeg på ingen måte ønsket meg.

Poenget er dog ikke at jeg ble flau, men at John Arne hadde helt rett. Jeg husker ikke om vi hadde snakket om det tidligere, men det hadde vi sikkert, for jeg husker at John Arne hadde sagt han ville bli politi, som sin bestefar.

I hvert fall visste John Arne at jeg allerede drev med litt avisproduksjon hjemme. Jeg skulle bli journalist, og kanskje var det denne episoden i Arbeidets Retts lokaler på Røros som fikk meg til å innse at det var sånn det skulle bli.

Jeg befant meg med andre ord i en særdeles privilegert posisjon. Mens de fleste på min alder skulle bruke de nærmeste tre, fire, fem årene på å finne ut hva de ville bli, kanskje til og med uten å finne noe de virkelig hadde lyst til, visste jeg allerede som 12-åring hvor jeg skulle. Jeg kunne så smått begynne å sikte meg inn.

Heldigvis for meg, var jeg flink til å skrive. Det var kanskje den grunnleggende årsaken til at jeg hadde dette ønsket om å bli journalist. Eller kanskje det var motsatt – at jeg ble flink til å skrive fordi jeg hadde et grunnleggende ønske om å bli journalist? Umulig å si.

Storesøster Mona Skjerdingstad begynte skriveopplæring allerede før jeg begynte på skolen. Gjennom barneskolen var det riktig nok mye kritikk å få for håndskrifta – lærer Sigbjørg var direkte bekymra for meg – men tastatur hadde jo allerede kommet for å bli. Vi hadde skrivemaskin hjemme, fordi mamma Ellinor Skjerdingstad var kontordame og skrivemaskinlærer på ungdomsskolen, etter hvert til og med EDB-lærer.

Med taster under fingrene, skrev jeg ikke bare grammatisk bra norsk. Jeg var også brukbar til å uttrykke meg.

I tillegg var jeg ekstremt sportsinteressert. Skrivegleden og sportsinteressen skulle etter hvert smelte sammen. Først og fremst var jeg opptatt av skihopping og fotball. Familien kjørte Skandinavia rundt på dette tidspunktet, altså tidlig 90-tall, for at jeg skulle få tatt bilder av hoppbakker og fotballbaner.

Jeg satte aldri utfor en 40-metersbakke, så min egen pers er nok ikke mer enn rundt 20 meter. I starten var det kostbart utstyr som sto mellom meg og en hoppkarriere, men jeg hadde uansett ikke motet som krevdes for å bli skihopper. Kanskje var det nettopp derfor jeg så sånn opp til Matti Nykänen, Piotr Fijas, Ole Gunnar Fidjestøl og ikke minst Toni Nieminen, hoppukesensasjonen fra 91/92 som senere ble førstemann over 200 meter med ski på beina. De var dristige ut over min forstand. Jeg satt klistra til TV-skjermen og noterte lengder.

Min aktive vintersport på den tida var alpint. Jeg hadde muligens fysikk til å kunne ha blitt god til å kjøre nedover mellom blå og røde porter, men også her sviktet motet. Et utrivelig møte med bratthenget i Hovden på Oppdal, kombinert med mye frysing i skiheiser, gjorde at jeg gradvis gikk over til håndball som vinteraktivitet (i håndball var jeg rett og slett god, trolig mye på grunn av at jeg var halvannet hode høyere enn alle andre).

Det største utbyttet fra min «alpinepoke» stammer nok fra timene i baksetet i familien Grøttes Volvo, til og fra trening og konkurranse. Bjørn Tore Grøtte (for tiden sjef i NRK P1) var den andre bestekompisen min i oppveksten. Faren hans, Torbjørn Grøtte, var journalist (etter hvert også redaksjonssjef) i Adresseavisen. Han var selve definisjonen på en nyhetshund, skjønte jeg da jeg senere ble kjent med begrepet.

Hver gang nyhetsbulletengen rullet ut av radioen, skulle det være stille i bilen. Etter sending fant han fram mursteinen av en mobiltelefon og ringte en eller annen. Siste nytt måtte diskuteres, hvordan skulle Adresseavisen angripe dette? Jeg var fascinert.

Uten at jeg reflekterte over det da, var vel dette også det første hintet om at yrket jeg skulle velge meg ikke akkurat var noen typisk ni- til firejobb man legger fra seg på kontoret fredag ettermiddag.

I 1987, nærmere bestemt 2. august, tok pappa Arne Skjerdingstad oss ungene (meg, lillebror Odd Egil Skjerdingstad og storesøster Mona) med på Lerkendal for første gang. Det var cupkamp mellom Rosenborg og Råde, og jeg husker jeg ble litt i stuss da jeg så en plakat på tribunen der det sto «Rosenborg får Råde-bank!». Kunne det virkelig være mulig at Rosenborg skulle få bank av et lag jeg aldri hadde hørt om?

Ingen fare, det kunne de ikke. Gøran Sørloth roet nervene mine etter 10 minutter, og til slutt sto det 7-0. Vi dro også på serieavslutninga den sesongen, der Rosenborg slo Start 4-1, en fantastisk opplevelse.

Foran 1988-sesongen kom Nils Arne Eggen hjem til Rosenborg etter å ha trent Moss til seriegull i 1987, og slik hadde det seg at jeg fra tribuneplass (etter hvert også pressetribuneplass) ble vitne til tidenes norske fotballeventyr fram til jeg flytta til Oslo på høsten i 2002.

På de mange bilturene hjem fra Lerkendal til Lundamo lærte jeg en god del om kritisk tilnærming. Utover 90-tallet var resultater som 5-1, 4-2, 6-3 temmelig vanlig på Lerkendal, men pappa var sjelden helt fornøyd. Hans typiske oppsummering kunne være: «Frøktle dåle kamp, ittjnå innsats. Å ‘n Brattbakk va spesielt elendig. Han skjøt tri mål, ja, men ellers røvt’n sej mæsta itj!».

Vi holdt med Rosenborg, vi var patrioter, men vi var ikke akkurat supersupportere. Vi kjeftet muligens mer enn vi heiet, så ærlig må jeg være.

Vi dro naturligvis alltid på Lerkendal tidsnok til å rekke oppvarminga. Det var én mann jeg skulle følge ekstra nøye med på. Ola By Rise ble temmelig raskt mitt store forbilde. Jeg var selv keeper, med klare ambisjoner om å spille for Rosenborg om noen år. (En ambisjon jeg åpenbart aldri innfridde, unntatt i temmelig levende drømmer der beina som oftest sto limt fast i bakken når jeg skulle slenge meg.)

Ola By Rise var fenomenalt god i én mot én-dueller, slik jeg husker det. Han var dessuten god på rask igangsetting, en nøkkel for alle lag med formålsparagraf om å spille «artig og angrepsvillig fotball». Men ikke minst var Ola By Rise journalist i Adresseavisen, for dette var før proffotballens endelige inntog i Norge.

Igjen er jeg litt usikker: Var Ola By Rise et ekstra stort forbilde fordi han var journalist, eller ville jeg bli journalist fordi mitt store fotballforbilde også var det?

Det som er helt sikkert, er at da vi skulle skrive særoppgave i norsk i niendeklassen, skulle min særoppgave handle om Ola By Rise. Tanken var nok at man skulle skrive om Bjørnson, Hamsun eller lignende, men jeg skulle skrive om en fotballkeeper. Norsklærer Liv Myrvang Utne sa ja til det.

Jeg hadde i og for seg mer enn nok kunnskap til å skrive en finfin tekst uten for mange anstrengelser. Men hovedpersonen var ikke bare i live, han bodde også bare noen mil unna. Jeg ville møte og intervjue Ola By Rise. Jeg fant telefonnummer og adresse i telefonkatalogen, men turte ikke å ringe. I stedet sendte jeg brev, og var meget spent på om det ville utløse en respons.

Det håndskrevne svaret er datert 13. januar 1995. I brevet sto det blant annet: «Selvsagt vil jeg hjelpe deg så godt jeg kan med oppgaven. Rent praktisk kan vi møtes i klubbhuset til RBK en dag som passer begge. (…) Ring meg så gjør vi en nærmere avtale!»

Jeg var nervøs da jeg ringte og gjorde avtalen, men det viste seg å være forbløffende ufarlig. Så tok jeg bussen til Trondheim og intervjuet kapteinen på Rosenborg. Jeg var på Brakka i over en time, møtte mange av spillerne som senere det året skulle kvalifisere seg for Champions League for første gang og fikk hilse på Nils Arne Eggen.

«Usedvanlig velskrevet oppgave med personlig vri og engasjement,» står det i evalueringen fra norsklærer Liv, datert 1. mai 1995. «Karakter: Sg».

Brevet jeg fikk fra Ola By Rise etter at han hadde lest sluttresultatet som han fikk overrakt etter en kamp på Lerkendal, vet jeg ikke lenger hvor befinner seg. Men jeg glemmer aldri en av setningene som sto der: «Kanskje skrivingen kan være en vei videre for deg?».

I den grad det skulle ha vært noen som helst tvil, var den nå feid til side. Jeg skulle bli journalist. Nærmere bestemt sportsjournalist.

Skrivingen var min vei.

Jeg var fryktelig fornøyd med særoppgaven min, både med resultatet og måten den var blitt til på. Samtidig var jeg litt oppgitt over at den ikke nådde fram til noe publikum. Det fantes jo ikke noe internett jeg kunne spre den på heller. Hva var vitsen med å legge ned så mye arbeid i noe som bare skulle leses av meg selv, intervjuobjektet og norsklæreren?

Ok, oppgaven sikret S i standpunktkarakter i norsk, men det hadde jo ingen verdi utover at det var artig å ha i karakterboka.

På denne tida hadde kompis Bjørn Tore, som er et år eldre enn meg, akkurat fått solgt inn en tekst eller to til lokalavisa Trønderbladet, og jeg var litt misunnelig. Teksten om Ola By Rise kunne sikkert ha vært av interesse for mange av Trønderbladets lesere, det var nok av RBK-supportere i kommunene sør for Trondheim, men Trønderbladet skrev ikke trondheimsstoff.

Særoppgaven min var bra, men ikke salgbar. Brutalt, men sant.

Kommersielt sett så jeg adskillig større potensial i særoppgaven kompis John Arne hadde skrevet om sin bestefar John, som var konstituert lensmann under krigen. 50-årsjubileet for freden skulle feires 8. mai, og jeg mente at intervjuet med John Gisnås burde være høyaktuelt for Trønderbladets spalter.

Jeg foreslo dette for John Arne, og ettersom jeg allerede var «avisnerd», antydet jeg at vi sammen skulle skrive om oppgaven litt for å få den til å minne mer om en avisartikkel.

Det gjorde vi, og sendte inn teksten og et bilde per brev.

Deretter var det bare å vente i spenning.

22. april 1995 – for nøyaktig 25 år siden i dag – trengte vi ikke bla lenger enn til side to i Trønderbladet. Der fylte intervjuet ei hel side. Både jeg og John Arne hadde byline, selv om han i realiteten hadde gjort hele jobben.

Vi fikk utbetalt 450 kroner hver for intervjuet, om jeg ikke husker helt feil. God timebetaling for meg, dårlig for John Arne.

Ikke minst ringte redaktør Åsmund Snøfugl og takket. Han sa dessuten at hvis vi hadde mer stoff, var det bare å sende inn.

Jeg hadde tjent mine første kroner på journalistisk arbeid og var oppmuntret av redaktøren til å fortsette!

Så det gjorde jeg. Det ble godt over 1000 artikler i Trønderbladet før ferden gikk videre til Adresseavisen, Se og hør FRI, Postens konserninformasjon, (TV2) Nettavisen, Dagbladet og NRK.

Jeg er ekstremt tilfreds med yrkesvalget, og sånn rundt midtveis i karrieren har jeg lyst til å takke dere som har gitt meg muligheten:
Åsmund Snøfugl
Tormod Utne
Einar Kristengård

Per Tandberg

Morten Stensland

Gunnar Stavrum

Thomas Enger
Jens Olav Kløvrud

Ellen Rian
Jeg kaller dere fortsatt "sjef", hele gjengen.

Gerd Søraa og Tormod Brenna hører definitivt også med på denne lista, men er dessverre ikke blant oss lenger.