Vårt største fotballnavn skjermes for pressen. Her er en kronikk om temaet.

 

At Erling Braut Haaland ikke vil møte mediene av og til, er til å forstå. Men den internasjonale trenden der de største klubbene skjermer spillerne, må vi forhindre i Norge. Det kommer offentligheten til gode.

Det er mange fagre ord om åpenhetskultur i norsk idrett. I det begrepet ligger også medienes tilgang til sine kilder. Under korona-pandemien ble det innført mange begrensninger, som var helsemessig begrunnet. Det ble selvfølgelig respektert av alle parter.

Men nå må vi videre.

 

I forbindelse med de siste fotballandskampene ble det tidlig annonsert at Erling Braut Haaland ikke ville være tilgjengelig for mediene en eneste gang under samlingen. Det var et lite stykke norsk mediehistorie. Lignende skjerming har aldri skjedd før. Og det fikk nyhetsmessig oppmerksomhet.

Landslagssjef Ståle Solbakken ga en grundig begrunnelse. Den kom etter at mediene spurte etter den. Braut Haaland hadde selv bedt om å få slippe pressemøter og ønsket var knyttet til alle spørsmålene som ville komme rundt et mulig klubbskifte, en overgang som er av global interesse. Det ble begrunnet med at det kunne oppstå unøyaktige oversettelser som kunne skape misforståelser i andre lands medier.

 

Mediene kan leve med at verdens mest etterspurte mannlige spiss, som for første gang er norsk, ikke vil snakke i noen dager. 

Vår oppgave er å lage journalistikk, uavhengig av hvem som snakker. 

Men vi advarer mot signaleffekten. Det er flere spillere som kan meddele at de ikke ønsker å snakke med mediene, av forskjellige årsaker. Det må alltid landslagsledelsen vurdere. 

 

På de norske pressemøtene i forbindelse med kampene mot Slovakia og Armenia kom det en spiller i tillegg til landslagssjefen på de daglige pressemøtene. Det store flertallet av troppen var aldri tilgjengelige. Dette lover NFFs mediesjef skal endre seg når pandemien er over. Og nå er den vel det.

Til sammenligning: Da Sverige skulle spille to helt avgjørende kvalifiseringskamper for å komme til VM i Qatar, var tilgangen til spillere mye enklere enn i Norge. Sverige prøver å bevare den samme kulturen som hos oss, selv om de har hatt en av verdens mest omtalte spillere i sin midte i flere tiår.

 

Folk er forskjellige. Vi har spillere som elsker oppmerksomhet og som liker samtalen med journalister de har opparbeidet et tillitsforhold med. Andre er mer beskjedne. Dette er helt naturlig. Men rundt fotballandslaget handler det om å ivareta en kultur som er basert på gjensidig respekt. Og om evnen til å ufarliggjøre møtene med mediene. Har man dårlige erfaringer, må det tas opp.

Forholdet mellom det norske fotballandslaget og norske medier har historisk sett vært ganske sunt. Vi har stort sett fått tilgang til dem vi ønsker. Endringen har vi sett etter at flertallet av spillerne representerer internasjonale klubber med en annen kultur. 

 

Det er en tidskabal som skal gå opp og tv-rettigheter spiller også en rolle for hvem som får tilgang til hva. Fotball på dette nivået er en del av en stor underholdningsbransje der spillerne er de viktigste aktørene. Mediene er landslagets arm ut til folket, via TV, radio og nett. Dagsrevyen har eksempelvis rundt 600.000 seere daglig.

 

Men verdien i denne bransjen svekkes hvis aktørene skal leve i en lukket verden. Norge har nå to av verdens største mannlige fotballnavn, Erling Braut Haaland og Martin Ødegaard. Men Ullevaal stadion fylles ikke opp for å se dem prestere. Påfølgende lørdag kom det over 80.000 tilskuere på Borussia Dortmunds hjemmebane for å se blant andre Braut Haaland i aksjon.

«Erling sitter her på neste samling», sa Ståle Solbakken på siste pressekonferanse da nettopp dette ble et tema under samlingen. Hvorfor det ble et tema: Fordi det ble laget journalistikk rundt det.

 

Kulturbærere er viktige for et hvert miljø. Ståle Solbakken har vært en del av det lenge og kjenner mekanismene rundt forholdet aktive spillere/trenere og presse etter å ha vært en del av det i flere tiår.

 

Når journalister lufter denne problemstillingen i offentligheten, er vi som regel sjakk matt. I opinionen vinner ofte spillere eller utøvere som det norske folk ønsker skal prestere. Journalister sutrer. Men vi merket en liten endring rundt saken til Braut Haaland. Kan han virkelig ikke en gang stille opp på tv og beskrive scoringene sine, ble det spurt i sosiale medier.

 

Norsk presse regnes som ryddig og ansvarlig, i hvert fall i forhold til den britiske som det ofte henvises til. Lukkethetskulturen som har fått bre seg i Premier League har åpnet rommet for spekulasjoner og dårlig journalistikk, som også norske medier har forsømt seg på å sitere for mye. Dette har også endret seg.

Nå er kravet i de fleste redaksjoner etterrettelig journalistikk basert på kunnskap og relevante kilder. Den vanlige leser og seer må få et realistisk bilde av den fotballindustrien de daglig lar seg underholde av. Når penger og makt får fritt spillerom bak lukkede dører, får vi slike utslag som at VM i fotball faktisk kan havne i Qatar. Dette beklager ikke minst Norges Fotballforbund.

 

Vi ønsker at forholdet mellom aktører og journalister skal være så naturlig som mulig. Med gjensidig respekt og praktiske løsninger, er det fullt mulig å få til.

 

Styret i Norske Sportsjournalisters Forbund

ved leder Reidar Sollie